mobilbarbie

Det har blitt en trend nå for tiden at jenter i 14-15-16-årene får barn, og det syns jeg er trist. For ikke å si sykelig egoistisk gjort mot det stakkars barnet. Det verste er at de virker stolte over å være mor i så ung alder, og ofte skriker ut i overskrifter på bloggene sine at de ble gravide da de bare var fks. 15 år gamle. Ja, greit, du spredte beina, knullet litt rundt og så ble det en unge av det fordi du var for egoistisk til å tenke på andre enn deg selv, og for dum til å benytte deg av prevansjonsmidler. Oi, så mye å være stolt av.

Falt det deg kanskje inn at ditt stakkars avkom vil slite hele livet? Falt det deg noen gang inn at de første årene av et barns liv også er de viktigste årene? Hvis barnefaren har stukket av eller ikke lenger eier følelser for moren, noe som er vanlig i tenårene fordi forholdet som oftest er basert på såkalte ungdomsforelskelser som varer toppen fire år, vil ungen etterhvert som den bli eldre kanskje tro at det var den som var skyld i at foreldrene slo opp. Og når den hører av sin mor senere at hele forholdet bare var en ungdomsforelskelse, vil den nok sitte lamslått og sjokkert og tenke: "Jeg var ikke planlagt, jeg var bare et resultat av kåte tenåringshormoner". Er det kanskje det dere ønsker for det lille mennesket som ligger i barnevognen og smiler opp mot dere? At den skal føle seg som en "feil"? At den skal gå gjennom hele livet med "Jeg var ikke planlagt" i bakhodet?


illustrasjonsfoto: www.colourbox.no

Det er egoistisk av så unge å få barn. Man skal ha en stabil jobb, fast kjæreste og egen bolig før man så mye som tenker tanken på å skaffe seg en liten baby. En baby er et menneske, det føler, det ser, det lærer av foreldres handlinger. Ting bør komme i en viss rekkefølge. Skole, jobb, barn. Du kan ikke plutselig bestemme deg for å fullføre utdannelsen når du har fått et barn. For barnet er du den viktigste personen i dets liv. Barnet trenger deg og din kjærlighet og nærhet. Du kan ikke bare overlate den lille babyen til en barnevakt, fordi du selv er travelt opptatt med å fullføre utdannelsen din. Du kommer hjem, og barnet ditt kjenner deg nesten ikke. Er det slik en god mor skal være? Nei, en god mor skal ha fullført utdannelsen, skaffet seg en bra jobb, og ha rikelig med tid til den lille ungen sin. En god mor skal være der i alle sitauasjoner, gi barnet omsorg, kjærlighet og trygghet. 

En mor skal være tilstede når barnet tar sine første skritt, sier sine første ord eller treffer sine første jevnaldrende venner. Dette skal ikke overlates til en barnevakt. Et barns forhold til moren skal være sterkere enn forholdet til barnevakten, og hvordan skal du få tid til det når du får ungen før du fullfører utdannelsen? Det får du ikke.

Skal ikke barnetiden være noe spesielt? Skal det ikke være en lykkelig tid? Barnet er avhengig av deg frem til rundt 6årsalderen. Etter dette er mamma teit og man vil heller være med venner og se på disneychannel. Men disse mødrene velger isteden å poppe ut ungen, gå på skole og være totalt utslitt og ikke ha tid til å være verdens beste mamma når de kommer hjem. Når de endelig har fullført utdannelsen sin og har tid til ungen, da har ungen selv begynt på skolen og syns mamma er både dum og teit.

Jeg forstår såklart at det å ta abort er et vanskelig valg, og kanskje også fullstendig uaktuelt for enkelte. Men slikt skal du tenke på før du sprer beina. Det er lett å være etterpåklok, men det skulle da ikke være så grusomt vanskelig å bruke hodet før uhellet er ute, heller?